Jeg sitter i klasserommet akkurat nå.
Det er forferdelig å ikke høre etter, men enda verre er å ikke klare det. Jeg prøver… et ord er nok til å få meg bort fra resten av forelesningen.
Litteratur har jeg aldri elsket, ikke på portugisisk og heller ikke på norsk. Jeg liker å lese uten forpliktelser. Kunsten i en bok blir redusert til et mønstre og vanskelig definisjoner. Kunst bør ikke analyseres, det føles. Alle har sin egen tolkning av en tekst. Det er avhengig av vårt ståsted etter livserfaringer og begivenheter. Ingen tekstbok skal lære meg å lese “Fortapt kjærlighet: en families memoarer”, av Camilo Castelo Branco. Heller ikke “Erasmus Montanus”, av Holberg. Jeg leser, og jeg eier det jeg føler i løpet av og etter lesing.
Jeg tror ikke at en forfatter skriver noe med tanken på en sjanger, og de rammene han eller hun må tilpasse teksten til for “å kvalifisere” som roman forfatter, for eksempel. Å skrive en tekst er nesten overnaturlig. Man sitter og skriver. Man har sin “muse”, og det er den gudinnen som bestemmer både innhold og formen av teksten. Man kontrollerer det ikke. Tekster som er skrevet av en forfatter uten gudinne er kjedelig, ikke inspirerende, vanskelig å lese, men følger uten tvil alle ordre fra “de teoretiske bøker”. Den typen forfatter vil gjerne gjøre noe nytt, skrive “bedre” enn alle andre, ta folk på senga og overvelde de med en forferdelig god tekst. De vil fange folk til evighet. Noen klarer jo det, men ikke uten veldig mye arbeid og “teori” lesing. Disse blir ikke fornøyde etter å ha blitt ferdig med teksten, men skal kreve anerkjennelse og suksess etter så mye arbeid.
En naturlig forfatter skriver, skriver og skriver. Han klarer ikke å slutte, det er som å puste. Naturlig og nødvendig. Suksess kommer i løpet av livet, eller etter døden. Når noen oppdager tekstene, helt tilfeldig. En naturlig forfatter vil ikke bli berømt. Han må bare få ut av seg alle ideer som aldri slutter å komme.
Mora mi hadde en mann som er stuntpoet. Språklig sett er han ikke annerledes. Han har en helt vanlig språk, gjennomsnittlig ordforråd, videregående utdannelse, ingen teoretisk utdanning… men tekstene hans er overnaturlig. Å lage et nytt ord på portugisisk er ikke så lett som på norsk, men det gjør han i løpet av en kreativ time uten å tenke over det. Musen hans hvisker hele teksten med en gang, og han skriver den ned. På et serviett, en avis, eller notisbok. Det kan skje når som helst, døgnet rundt. Tekstene kan være politiske, pornografiske, emosjonelle, humoristiske. I han så jeg en naturlig forfatter. I dag har han publiserte bøker og er fortsatt veldig aktiv som stuntpoet i Rio de Janeiro.
En tekst som er skrevet sånt, uten menneskelig forstyrrelser er de beste å lese, å føle. Disse kan leses i en forelesning, men bør aldri analyseres.
Men, hvem er jeg? En student med ADHD, vanskelighet til å følge med på en forelesning, og dårlig norsk.
Min het og deilig muse, av Dalberto Gomes
Jeg bryr meg ikke om din opprinnelse
Jeg bryr meg ikke om din nasjonalitet
Om fra Europa, Frankrike, Filippinene eller Brasil
Jeg bryr meg ikke om hvilket tre du kommer fra
Om hvilken rot du har
Det eneste jeg bryr meg om er å suge deg.
At din spennende parfyme
skal komme inni neseborene mine
og få meg til å suge deg, og begjære deg.
Den soft og deilig luktende huden
får meg til å spise deg, til å begjære deg, å suge deg
De blonde hår som forskanse seg mellom tennene mine
får meg til å smake på deg, å spise deg
Den soft og deilig luktende huden
Den caliente væske
som renner av munnen min
får meg til å suge deg, å begjære deg
Ja, å begjære deg
Å begjære deg hardt, med glede, med kåthet
fram til steinen
Min het, og deilig, Mango!
————————
Teksten er fritt oversatt av meg.
… ;( …
